Kystkulturlosen Forside  Ta kontakt  Nettstedkart  www.kysten.no
 
 

4-bords Strandebarmer

Skrevet av Arne Emil Christensen i Tidsskriftet KYSTEN.

 Midtsidebåten i tidsskriftet KYSTEN, nr. 2 - 1990

 Tekst og tegning av Arne Emil Christensen

 Denne midtsidebåt er hordalending, og en god representant for båter fra Strandebarm i ytre del av Hardangerfjorden, slik de har vært bygget i dette århundre.

Fra gammelt av var båtene fra Strandebarm trebordinger, nært i slekt med de andre lokaltypene i Sunnhordaland og Rogaland. Det ble bygget både båter og småfartøyer i Strandebarm, der det er gode forhold for båtbygging, nært til sjøen og bra med skog, mest furu, men også endel eik.

Fra ca. 1860 ble de større båtene av Hardanger-Sunnhordalandstypen endret, dels i konkurranse med den nye båttypen fra Lista. Båtene som ble brukt som garn- og notbåter under sildefisket, ble bygget litt tyngre og solidere enn før, med smalere bord og kraftigere band. Etterhvert fikk båtene et marked utenfor lokalsamfunnet, og de ble tattt i bruk mange steder på kysten til fortrengsel for de tradisjonelle båttypene. Selv om liknende båter ble bygget mange steder, kunne hordalendingene konkurrere i pris og «hardangerbåter» ble et begrep mange steder. Lenge var det de større båtene som dominerte i den nye typen, færinger og seksæringer ble ikke forandret. Etterhvert skjedde det en endring også her, i vekselvirkning mellom båtbyggere som var villige til å prøve noe nytt og kunder som ikke var vant til de ekstremt lette trebordingene.

Det var først og fremst markedet i Øst-Norge som fikk båtbyggerne i Strandebarm til å forandre typen. Østlendingene var ikke fortrolige med keiper og de trekantete vestlandsårene. De ekstremt breie bordgangene var heller ikke populære. Det er ikke så vanlig å sette båter i naust i Øst-Norge, og kombinert med et tørrere klima enn i Hordaland ga dette problemer med at borda sprakk. Resultatet ble båter som dagens midtsidebåt. 4 bord istedenfor 3, esinger helt til stevnene, tolleganger for runde årer og fast tofte med knær på forreste band er tillempinger for østnorsk kundekrets. Østlendingene var heller ikke vant til fasonghuggete bord, så de hogne halsene gikk av bruk. Båten er klinket med jernsaum etter vestnorsk skikk, og den er lettere og spinklere enn en østnorsk båt av samme størrelse.

«Hardangersjektene» som de gjerne blir kalt i Oslo-området, fikk en stor kundekrets og var vel Sør-Norges vanligste robåttype helt til plasten overtok. Båtene ble levert fra 13 til 17 fots lengde, med fr 4 til 6 bordganger. I Oslo ble båtene solgt på kaia, rett fra frakteskøyta. Trafikken fortsatte til rett etter krigen. Adskillige båter ble solgt gjennom firmaer i Bergen, blandrt annet til svenske fiskere som tok båtene med hjem til Bohuslän etter avsluttet fiske på Storegga.

I midten av 1930-åra var det hundrevis av båter som forlot båtbyggeriene i Strandebarm hvert år, og det ble også bygget adskillige i nabokommunene. Forholdene i Strandebarm er best undersøkt, gjennom A. O. Martinussens hovedoppgave i historie: «Båtbyggjing i Strandebarm».

Midtsidebåten var gammel og medtatt da den ble målt opp, og jeg fikk den for oppmåling istedenfor at den gikk på St. Hansbålet. Den har vært i bruk i Oslo, og gikk for å være en uvanlig lettrodd båt. Den har mastefeste og hull i seiltofta, men det var ikke spor av rorbeslag eller riggfeste så den har neppe vært seilt. I dag bygges det vel ikke lenger slike båter annet enn på bestilling og knapt nok det, men tilsvarende båter med speil og påhengsmotor er blandt dem elevene ved båtbyggerskolen i Jondal i Hardanger lærer å bygge.

______________________________________

Skrevet av Forbundet KYSTEN 25.10.2002 kl. 20:32


Kystkulturlosen, Forbundet KYSTEN, Skur 28, Nordre Akershuskai, 0150 Oslo
Tlf 22 42 42 82, Fax: 22 41 53 15, forbundet@kysten.no

Støttet av norsk kulturfond