Kystkulturlosen Forside  Ta kontakt  Nettstedkart  www.kysten.no
 
 

Barking av tau, seil og garn

Her er det oppskrift på hvordan man skal farge tau, seil og garn ved hjlp av barking. Artikkelen har tidligere stått i Tidsskriftet KYSTEN.

Tidsskriftet KYSTEN, nr. 1. 1995

 Skrevet av Tryggen Larsen

 bark på de fleste trær inneholder garvestoff, men ikke i like stor mengde. Granbark inneholder ca. 10 – 12%, bjørke- og eikebark ca. 7%, or- og ospebark ca. 4%.

Garvestoffene har preparerende egenskaper og hindrer forråtnelse. Når det gjelder barking av tau, garn og seil ser det ut til at bjørkebark har vært det mest vanlige de fleste steder i landet. Noen informanter nevner eik, spesielt på Sørlandet, men det har nok vært mer vanlig til garving av lær.

Metoden for barking kan variere fra sted til sted. Noen sier at man bruker sjøvann, mens andre vil ha kildevann.

Det fortelles om ”kaldbarking” og kokbarking”. Nylagde garn og nøter ble først kaldbarket for da ”beit” kokbarkingen bedre. Metoden er godt beskrevet i Jarle Sandens magistergradsavhandling ”Ro fram – la gå not”. Kokbarking måtte gjøres en gang i året etter behov. Dette var en impregnering som man foretok både med tau, garn og seil.

Til barkesuppa skulle det brukes like mange liter knust bark og vann. Suppa ble tilsatt kalk og soda. Noen forteller at man tilsatte talg eller tran. Det skulle bevirke at det ble bedre vannavstøtning. Jon Godal har i en artikkel i Årbok for Fosen 1980 beskrevet prosessen for barking av seil. Barking med bjørk ga stivere garn, men når man tilsatte litt tjære ble resultatet smidigere og mykere.

 Andre impregneringsmetoder

På midten av 1800 – tallet ble det importert et stoff som het ”katechu”, og det erstattet barken og forenklet impregneringsprosessen betraktelig. Katechu er en planteekstrakt fra et tre som vokser i India og i Afrika.

I traktene rundt Oslofjorden og ellers der hvalfangsten var tradisjon, finner man garn og andre produkter som er impregnert med hvalolje.

Tau, garn og annet utstyr som var laget av hamp ble som oftest tjæret. Det var noe som ble gjort en gang, og hensikten var å beskytte hampen for den ødeleggende virkning som saltvann har på hampefibrene.

Rep som var laget av huder ble også impregnert og vedlikeholdt på ulike måter. Innsmøreing med talg og/eller fett var vanlig. En informant skriver om rossmålrepet at man tok tjære og tran, like mye av hvert slag og varmet det opp. Dette ble repet innsmurt med annet hvert år, da holdt det seg mykt og godt.
________________________________________

Skrevet av Forbundet KYSTEN 29.10.2002 kl. 18:29


Kystkulturlosen, Forbundet KYSTEN, Skur 28, Nordre Akershuskai, 0150 Oslo
Tlf 22 42 42 82, Fax: 22 41 53 15, forbundet@kysten.no

Støttet av norsk kulturfond