Kystkulturlosen Forside  Ta kontakt  Nettstedkart  www.kysten.no
 
 

Gokstadfæringen

 Midtsidebåten i tidsskriftet KYSTEN, nr. 3, 1982
(Om rekonstruksjon av Gokstadbåten. Les mer.)

- alle norske småbåters «urmor»?

 Av Arne Emil Christensen

Det finnes fragmenter av eldre småbåter i det arkeologiske funnmaterialet, men færingen fra Gokstadfunnet er den eldste båten vi har i landet der det er nok igjen til at selve båten kunne rekonstrueres helt sikkert.

 I Gokstadfunnet var det rester av tre småbåter, alle var brukket i stykker som en del av begravelsesermonien. Det er ikke mulig å si hvilken av båtene som er skipets lettbåt. Det vi kan si sikkert, er at færingen har tilhørt miljøet rundt Gokstadhøvdingen. Små detaljforskjeller mellom de tre båtene kan dessuten tyde på at de kan være bygget av forskjellige båtbyggere.

Bildet: Kopi av færingen fra Gokstadfunnet. Bygget av Svein Erik Øya, Sandefjord. Eier: Ivar Otto Myhre, Sandefjord. Foto: Tore Friis-Olsen, Forbundet KYSTEN.

Småbåtene lå lagret som de kom fra gravhaugen i over femti år, ingen trodde at det var mulig å få fasong på dem igjen. Da Gokstadskipet sto ferdig i 1930, fikk ingeniør Frederik Johannessen tid til å se på småbåtene, og han fikk sortert fragmentene i tre grupper. Han rakk å bygge opp igjen den største og den minste båten, den tredje ligger fortsatt i biter.

 Gokstadfæringen er bygget av eik, med ripebord av furu. Bordgangene er tynne, under en halv tomme, og alle materialer er lette og smekre. Små rester av tofter og tiljer viser at de har vært av furu, og av samme type som de som fortsatt brukes i Vest- og Nord-Norge. Båten har sideror, innrettet på samme måte som på de store skipene.

 Selv med fast ror er det ikke sikkert at båten har ført seil. Det er bygget kopier i England og Danmark, og de har vært forsøkt under seil, med rekonstruert råseilrigg. Konklusjonene har vært at båten er litt for liten og rank til å være noen god seilbåt, og det er vel mest trolig at båten først og fremst er en robåt, der roret mer er satt på for prestisje enn for bruk.

Hvis vi sammenligner tegningene av Gokstadfæringen og en moderne oselver, syns det klart hvor sterke tradisjonslinjene er i norsk båtbygging. Den skrogformen som var ferdig uteksperimentert før år 850, slik vi ser i Gokstadfæringen, har det tydeligvis ikke vært noen grunn til å endre før motoren kom med nye krav til skrogform. Båtbyggere og båtbrukere hadde en båt som var god som sjøbåt, lettrodd og grei å landsette.

 Båtene i Øst-Norge har jo forandret seg en hel del siden vikingtid, og det finnes vest- og nordnorske båttyper som har fjernet seg en hel del fra «urtypen», så norsk båtbygging har ikke vært statisk. Likevel er det nokså sjelden å ha så store likheter over så lang tid, og vi må kunne si at typen er bedre utprøvd enn de fleste.

 En stor forskjell er det på Gokstadfæringen og moderne småbåter. Stevnen er hugget til slik at begynnelsen på hver bordgang er i hel ved med stevnen. En slik stevn er et vanskelig stykke håndverk selv om finjusteringene for hver bordgang vel kunne gjøres underveis slik at ikke alt måtte ferdighugges på forhånd.

 Både godt håndlag og gode materialer trengs for å få en slik stevn vellykket. De middelalderske lovbestemmelsene om bygging av leidangskip forteller at «stevnsmeden» hadde dobbelt så høy lønn som bordhuggerne. Stevnsmeden kan vel ha hatt en slags formannsjobb i tillegg til at han måtte være spesielt dyktig med øksa.

 Båtbyggeren som i sin tid laget Gokstadfæringen, må ha hatt godt blikk for fine linjer, og i tillegg er håndverket førsteklasses tvers igjennom. Som vanlig på både vikingetidens fartøyer og seinere, har færingen prydprofiler langs kanten av alle materialer, ellers er den uten dekorasjoner.
_______________________________________ 

Skrevet av Tore Friis-Olsen 21.06.2006 kl. 12:52


Kystkulturlosen, Forbundet KYSTEN, Skur 28, Nordre Akershuskai, 0150 Oslo
Tlf 22 42 42 82, Fax: 22 41 53 15, forbundet@kysten.no

Støttet av norsk kulturfond