Kystkulturlosen Forside  Ta kontakt  Nettstedkart  www.kysten.no
 
 

Om å ta seg hald

Artikkel fra tidsskriftet KYSTEN nr.  2002

Av Nøste Kendzior

En fredelig ettermiddag høsten 2002 leste jeg på sportssidene i en av våre tabloidaviser at en norsk idrettsutøver hevdet at han måtte ha samleie med minst fire partnere døgnet før viktige stevner. Dette var nødvendig for selvtilliten hans og dermed for evnen hans til å yte maksimalt på arenaen.

Jeg satt en stund og grunnet over dette. Jeg syntes argumentet virket kjent og - ja; kjært. Jeg er fra Finnmark og hadde hørt det før, men da gjaldt det ikke fire ulike partnere, men gjerne fire ganger med den samme. Og det gjaldt ikke idrett, men fisk. Og det begynte å demre for meg: Hadde det ikke noe å gjøre med hvorfor kvinnfolkene på kysten av Nord-Norge er så blide om høsten, enda så kaldt og mørkt det er?

Og så lettet tåka fra hukommelsen min og brikkene la seg på plass:

Det er jo fordi kvinnfolkene får varmen likevel, og det så grundig at de ser lyset, i form av både soler og stjerner. Om høsten kommer nemlig kystmannfolkene hjem og tar seg hald, som de sier. (Og dette er et ord som er på sitt beste når det uttales bredt, palatalt.)

Ifølge ordboka er ´hald´ en betegnelse for reinsdyrenes parringstid. Og bevares, det kan da godt hende at det er sånn der sørpå, der de lager ordbøkene. Men de glade damene langs Nordnorge-kysten, de tenker neppe på reinsdyr når de hører ordet ´hald´. Derimot er det ikke urimelig at de tenker på noe som kan minne om horn, men da et horn som i hvert fall ikke sitter i pannen.

Kystkvinnfolkene i nord tenker altså ikke på reinsdyr, men på trivelig romantikk. Det gjør for så vidt kystmannfolkene også, men minst like mye tenker de på penger. Det kan høres ille ut, men ´hald´ handler nemlig ikke bare om sex, men om lukrativ sex.

´Hald´ er et ord som henger sammen med fisket. Ikke hvilket som helst fiske! Man trenger ikke ´hald´ for å lykkes i torske- eller sildefisket, - men man trenger det sårt når det gjelder å fange den lekreste, sjeldneste, dyrebareste fisken av dem alle; kveita. Den kveitefiskeren som ikke har klart å ta seg hald rett før han setter ut bruket, han må regne med dårlig fiskelykke. Det samme gjelder den fiskeren som har for gammelt hald. Haldet må nemlig være ferskest mulig, helst så ferskt at det lukter hald av fiskeren, som naturligvis må møte opp i båten med uvaskede hender og kjønnsdeler. Kveita har nemlig en fabelaktig luktesans, og merker den lukten av ferskt hald, da biter den på.

Man kan ikke lyge på seg et hald. Kanskje de andre karene på laget vil tro en, i alle fall en stakket stund, men kveita vet bedre. Kveita vet også om haldet var frivillig eller et resultat av vold, og siden den er en romantisk fisk, kommer den bare dersom det har vært innbyrdes glede med i bildet. At det heter å ta seg hald, er bare en talemåte. Det kan tenkes at det ikke akkurat er dyp kjærlighet med i bildet, - en enslig kveitefisker må jo ut på byen og ragge opp det han kan få hvis han skal få tatt seg hald. Men det må handle om gjensidig forståelse.

En fisker må heller ikke ha tatt seg hald med ei jente som ikke er gammel nok for ham, hun må være en voksen dame. Ellers får han bare småkveite på under ti kilo, og lagkompisene beskylder ham straks for å ha vært på barnerov. Og den beskyldningen er alvorlig.

I et kveitelag bestående av flere fiskere vil det alltid være stor interesse for hvorvidt de andre har lyktes i å ta seg hald eller ei. Det handler jo om fangst og økonomi her, og jo flere ferske hald i laget, jo større fiskelykke. Da kan man hale inn kveite etter kveite, og når kveita ligger der på dekk, så må dere ikke tro at den spreller, slik som andre fisker. Nei, den ligger der og lager den sexy lyden som minner om den som forekommer under visse pressestillinger i samleie. Nå klapper kveita, sier fiskerne da og humrer.

Og siden kveitefisket varer helt til jul, og siden haldet må være ferskt, ligger kveitefeltene alltid nær land. Så kan karene dra inn og ta seg nytt hald hver kveld. Og damene holder varmen og ser lyset.

  Bilde:

Kveitefiske. 6000 år gamle helleristninger i Alta i Finnmark. Foto: Bente Foldvik.

_________________________________________

 

Skrevet av Forbundet KYSTEN 16.10.2003 kl. 21:39

Kystkulturlosen, Forbundet KYSTEN, Skur 28, Nordre Akershuskai, 0150 Oslo
Tlf 22 42 42 82, Fax: 22 41 53 15, forbundet@kysten.no

Støttet av norsk kulturfond
Utviklet av Electric Farm ASA