Kystkulturlosen Forside  Ta kontakt  Nettstedkart  www.kysten.no
 
 

Med los til land

Seilskuteskippere hadde dårlige kart og nesten ingen fyr, sjømerker eller navigasjonsinstrumenter som kunne hjelpe dem å finne lune farvann for 300 år siden. De var prisgitt hjelp fra kjentfolk langs kysten.

Av Per Hillesund

Det er nesten umulig å forestille seg hvordan det var å komme inn til norskekysten med en seilskute i dårlig vær på 1700-tallet. Med unntak av et vippefyr på Lindesnes, fantes det ikke fyr å seile etter. Det fantes heller ikke merker eller gode kart som kunne føre deg inn fra havet til leder i ly av øyer og holmer. Kronometeret ble først oppfunnet av John Harrison i 1768. Før den tid var lengdegraden vanskelig å beregne med sikkerhet.
De som nærmet seg norskekysten for første gang, visste med andre ord knapt hvor de var. Det de kunne håpe på, var at noen som kjente farvannet kom dem til unnsetning og loste dem trygt i havn. Ofte var det gamle menn, unge gutter og kvinner som bisto med dette før losvesenet ble opprettet i 1720.
 Det var den store nordiske krigen som presset fram en organisering av lostjenesten. Krigen, som gjorde Tordenskjold til vår store helt, var over i 1719. Admiralitetet for den dansk/norske flåten hadde da oppdaget hvor tilfeldig losingen av skipene var. Det var særlig Gabriel Christiansen, kapteinløytnant i marinen, som overbeviste Admiralitetet og vår felles konge om at de sjøfarende var tjent med å ha et organisert system med godkjente loser langs hele kysten. Han hadde allerede under krigen gitt menn med gode farvannskunnskaper rettigheter til å lose innenfor områder som de kjente og som de behersket. Disse menn ble stammen i den organisasjonen han senere bygde opp.
 Losing var langt fra noe nytt. Man kjenner til at det har vært loser siden Magnus Lagabøters tid. I hans lover blir benevnelsen "Leidsogumadr;* brukt. Det kan oversettes med "mannen; som kjenner leden*. Flere skriftlige kilder forteller oss at det var enkeltpersoner som hadde losing som yrke. Tiden var imidlertid moden for å få losingen inn i mer ordnede former.

Losvesenet blir organisert
Gabriel Christiansen lagde en rapport om loseriets tilstand og et utkast til hvordan et losvesen kunne organiseres. Hans forslag fikk Admiralitetets støtte og ble sendt til Kong Fredrik IV for godkjennelse. Den 29. april i 1720 ble losvesenet i Norge en realitet. Gabriel Christiansen ble utnevnt til den første overlos i det sønnenfjeldske losdistrikt. Jan Wessel, som var bror til Tordenskiold, ble utnevnt til overlos i det nordenfjeldske distrikt den 21. juni 1720.
 Landet ble delt inn i to losdistrikt; det sønnenfjeldske, som strakk seg fra svenskegrensen til Ånasira, og det nordenfjeldske losdistrikt som dekket resten av landet. Videre ble distriktene delt inn i losoldermannskap der en losoldermann hadde ansvar for de loser som tilhørte området. Etter losrullene i 1722 var det ansatt 28 losoldermenn, 320 loser og 80 reserveloser i det sønnenfjeldske distrikt.
 Det ble bestemt at bare de som hadde avlagt ed og fått patent som kongelig los, hadde rett til å lose. Deres oppgave var til enhver tid å holde utkikk etter skip som trengte los. Hvis de forsømte denne plikten, kunne de stilles for retten og straffes etter sakens beskaffenhet. I verste fall kunne losen bli straffet med jern på Bremerholm på livstid, eller med livet hvis saken var ytterst alvorlig.
Det var strengt forbudt å lose et skip i beruset tilstand. For å kunne holde utkikk til enhver tid, ble losene fritatt fra alt pliktarbeid.
 Videre fikk losingen faste takster, til kapteinenes protester. De var vant til selv å bestemme hva de skulle betale for en losing. I begynnelsen saboterte de satsene, julte opp losene og betalte det de mente losene fortjente. Gabriel Christiansen grep inn og justere takstene slik at de ble mer akseptable, samtidig som han fikk til sanksjoner mot kapteiner som forbrøt seg mot losene. Det ble også lempet litt på hvilke fartøyer som hadde plikt til å bruke los. Etter fem år hadde losvesenet blitt kvitt de fleste problemene. Norge fikk sin første loslov. Måten losvesenet ble organisert på og de prinsippene som losingen ble utført etter, ble stående langt opp mot vår tid.

Konkurranselosing
Konkurranselosing ble innført som prinsipp. Det gikk ut på at alle losene i et distrikt skulle konkurrere om å lose skipene som signaliserte etter los. Det var også konkurranse losdistriktene imellom. Den første som nådde fartøyet, fikk losingen. Det førte til at losene hele tiden måtte være på vakt etter skip som kom seilende. Enten lå de oppe på losutkikken og speidet, eller så seilte de båtene sine langt til havs for å vente på skip. Da de fikk skuter i sikte, seilte de så fort som seil og båt kunne tåle for å komme først fram. Var de flere som jaktet på samme skip, ble det gjerne hasardiøse kappseilaser. Nummer to måtte seile hjem uten inntekt. Det sies at det var loser som lå helt nede ved pynten til Danmark i sine åpne losbåter og ventet.
 I rolig vær gikk det greit å entre skipet for den losen som hadde vunnet kampen om å komme først fram. Losbåten la seg bredsides inntil skipet, leideren ble slengt ned over skutesida, og man kunne klatre opp. Verre var det i dårlig vær. Da måtte losen som oftest kaste seg i vannet og bli dratt om bord i skipet av en line han knyttet rundt livet. Han kunne også komme seg om bord via bommen til fartøyet, et vågalt stykke som satte liv og helse i fare.
Vel om bord kunne losen ta imot velkomstdrinken, lose skipet dit det skulle og innkassere lospengene.

Losgutten
Noen måtte seile losbåten hjem. Losgutten, som hadde vært med på seilasen, fikk gjerne det oppdraget. Det var en oppgave som krevde godt sjømannskap og gode kunnskaper om farvannet. For å holde hele fortjenesten for losingen i familien, var losgutten som regel sønnen til losen eller hans far. Man kan knapt forestille seg hvordan det var for en losgutt, som kunne være helt ned i tolvårsalderen, å seile losbåten alene hjem i dårlig vær. Blåste det opp til storm, måtte det ha vært et mareritt. Vandrehistorier forteller om flere losgutter som ble liggende og seile i Skagerrak i flere døgn før de klarte å komme til land. Det var heller ikke uvanlig at de forliste og omkom på havet.
 Losyrket gikk som oftest i arv. Man begynte som losgutt når alderen gjorde det mulig å være med far og fullføre oppgaven. Før sønnen ble så gammel at han kunne være med sin far, var det ofte losens far, som også hadde vært los, som seilte båten hjem. På den måten ble kunnskapene om farvannet og losingen holdt innen familien. Losprøven var krevende. Kunnskapen om farvannene var både en yrkeshemmelighet og en militær hemmelighet. Den umerkete kysten var det beste forsvaret vi hadde mot fiendtlige flåtebesøk. Losvesenet lå under Admiralitetet i København.

Losbåtene
Det var losene selv som måtte bekoste losbåten, som var deres viktigste arbeidsredskap. Kildene sier lite om hva slags båter de brukte, men man går ut fra at det var åpne båter av lokal karakter. De måtte være gode å seile, og måtte også kunne ros i stille vær. Det var den barkede stripen den hadde i seilet som skilte losbåten ut fra andre båter med seil. Losbåtene skulle være lette å se blant de andre båtene på havet. Hvis været var stille og seilet ikke ble brukt, skulle losbåtene ha en hvit klut på spristaget foran i båten.
 Det er først på 1800-tallet at bruken av de åpne losbåtene kommer i fokus. Peder Norden Sølling observerte at det var mange enker etter loser i havnene. Han mente at de mange omkomne losene ikke hadde utvist dårlig sjømannskap, men at de hadde hatt for dårlige båter. Hans teori var at de åpne båtene ble fylt av vann og sank. Det eneste som kunne redde losene fra en død på havet, var å begynne å bruke dekkede båter.

Losenes historie
Opprettelsen av et organisert losvesen var et enormt løft for sikkerheten til de sjøfarende som kom til våre kyster. Losene har også i dag en viktig funksjon å ivareta langs kysten. Likevel er det ennå ikke skrevet en samlet historie om losvesenet. Det finnes noen fragmentariske beskrivelser av begrensede områder og begrensede tidsperspektiver som gir oss et lite innblikk i et dramatisk yrke. Hele mannskapet om bord på skip samt losenes liv stod på spill når naturkreftene var på det sterkeste. Det er skrevet beretninger om loshelter som Ulabrand og andre som utførte store bragder, men det store bildet mangler. I en sjøfartsnasjon som Norge burde det være på tide at losvesenet får skrevet sin historie.


Per Hillesund har hovedfag i historie ved Universitetet i Oslo. Tittelen på hovedfagsoppgaven er "Losvesenet; på 1700-tallet. En studie av losvesenet sentralt og lokalt gjennom de første 100 år*. Hillesund er nå generalsekretær i Forbundet KYSTEN.

 

 

Skrevet av Forbundet KYSTEN 26.09.2005 kl. 21:14


Kystkulturlosen, Forbundet KYSTEN, Skur 28, Nordre Akershuskai, 0150 Oslo
Tlf 22 42 42 82, Fax: 22 41 53 15, forbundet@kysten.no

Støttet av norsk kulturfond